GLIMT……….
en blogg om tur, naTUR, store og små opplevelser

11. juni 2017

Rulletrening i Tovågen

Tre veker sidan operasjon i kneet, og eg undrar sjølvsagt på om det går like greitt å rulle som å padle. Fest fredag kveld, og litt optimistisk gjekk eg heim att framfor å ta drosje- noko eg definitivt ikkje skulle ha gjort. Så laurdagen gjekk det litt seint unna og formen var kanskje ikkje heilt på topp. Men rullast skulle det! Det endte opp med grilling i staden, slarv på sofaen og overnatting, men med dei beste intensjonar om rulling dagen derpå.

Eg kryssar ikkje fjorden med kajakk på taket berre for å grille. Såklart vi skal rulle! Eg har faktisk ikkje rulla sidan i desember i fjor så eg er litt spent. Bestemmer meg for ikkje å tenkje og testar  standardrulla, først på eine, så på andre sida. Godkjent. Litt pause og utforsking av området. Tovågen er ein idyllisk liten våg. Så testing av shotgun både sider- godkjent! Norsaq og håndrulle- godkjent dei med, rett nok berre på godsida.

Mildrid kjøyrer gjennom heile repertoaret sitt. Er ikkje heilt nøgd. Men ho har rulla like lite som meg det siste året, så det er ingen grunn til å henge med nebbet når ein klarer albogerulla etter eit halvt års pause! Dessutan vert vatnet stadig varmare og no er vi i siget att! Ein liten time er nok. Eg fikk til meir enn eg hadde håpt på, eg unngjekk hjernefrys, og kneet tolte det sånn høveleg bra. Eg tenkjer det er godt nok. Og vel så det!











10. juni 2017

Rekovalesenspadling rundt Giske- atter en gang

Når lysten til å havpadling er større enn evnen er Giske svaret. Giske er fin på den måten at man kan komme seg på land hvor som helst, når som helst. Og det er jo greitt når man ikke helt er trygg på om man orker å padle rundt.

Ragnhild og jeg starter så kjekt i bare stillongsen. Litt for varm med 20+ og tørrdrakt. En stund i alle fall. Men det friskner litt til så vi tar en teknisk stopp ved Øydegardshamna, så jeg får trekke på meg tørrdrakten. Lurt- for i det vi runder Kvalneset går det hvitt utpå. Med litt skrekkblandet fryd gir jeg meg i kast med bølgene og paddemark, vel vitende om at jeg fremdeles ER rusten og at jeg padler greenlanderen. Og at det er et stykke før vi er forbi området med grunner og stein.

Men det går helst bra. Teknikken sitter i ryggmargen, og selv om jeg får hjertet i halsen når sjøen slår over kajakken fra siden, går det jo bra likevel. Men nerver til å ta bilder fra dette strekket har jeg ikke. Og Ragnhild får beskjed om at hun bare må prate, men jeg jeg har altså nok med å konsentrere meg om å holde balansen om jeg ikke skal svare også. SÅ avansert har jeg ikke blitt ennå!

Når vi kommer til småbåthavna på sørsida er vi i le for vinden, og det er bare sjarmøretappen igjen. Fint å avslutte med rolige forhold. Og fint å kjenne at gleden over padling er på tur tilbake. Og at kneet blir bedre fra dag til dag.






3. juni 2017

Pinglepadling i Ellingsøyfjorden

Min optimistiske "komme-igang-igjen-tur" for en måneds tid siden endte i meniskoperasjon etterhvert. Nå er det drøye to uker siden operasjonen og jeg er lei av å være inaktiv. Så med besøk som er innstilt på litt kort og rolig padling og relativt gode værmeldinger må man bare nytte høvet. Men med så lite padling som jeg har bedrevet siste året i kombinasjon med et kne jeg ikke helt kan stole på, kjenner jeg at "friske forhold" utgår. Og når Giske rundt er uaktuelt, hvor padler man da? Jo- i Ellingsøyfjorden. Som jeg i utgangspunktet synes er kjedelig.

Etter litt chatting med kjentfolk og synfaring fra bil, tror jeg at jeg kan si at jeg har fått bra oversikt over hvor det er greitt å sjøsette kajakken langs den fjorden nå. Inkludert der det ikke er mulig lenger er pga. rotvelt. Og det var litt dumt, for da kunne vi ikke padle inn mot de gamle steinbruene.

Men hva skal man med en potsensiell fin tur, når man kan plaske på inne i Juvågen? Friskt på sjøen her og. Og i allefall på utsiden av Mørkesetholmene. Greenlander, grønlandsåre og dårlig kne er ingen heldig kombinasjon i lag med vind og krappe fjordbølger. Kjapp retrett bak holmen. Innsidepadling er kanskje heller tingen i dag. Men så har lysten til å bli fortrolig med med elementene tatt over, og når vi er ferdig med innsiden av holmen padler vi utsiden tilbake. Småsurfer og har hjertebank. Men det gikk jo greitt! Smetter inn bak holmen igjen og roer nervene litt. Innsidepadling forbi holmen og vider langs neste. Eksponeringsterapi er visst tingen, så kanskje vi skal padle rundt denne og? Jepp- det gjør vi. Litt mer kontrol og litt mindre adrenalin. Det kjæm sæ med andre ord!

Men etter å ha virret rundt inne i Juvågen halvannen time har skrotten fått nok. Jeg er fornøyd og besøket er fornøyd.Og kneet gikk det aldeles strålende med.





7. mai 2017

Kom-igang-igjen-tur

Tone ville gjerne ha litt hjelp til noen skriblerier om padling og jeg trengte virkelig ett spark bak for å komme i gang med turpadling igjen, så dette her måtte bli en vinn-vinn-situasjon. Tenkte jeg.Vi pakker for overnatting sjøl om vi ikke skal overnatte. Men det er en fin sjekk for meg og det kan gi en god vinkling på en artikkel om padling. Pakking i kajakk er en kunstform som- desverre- delvis blir borte når det ikke praktiseres. Men etter litt komling og omkalfatring på baggasjen fikk jeg plass til alt slutt. (Det er mulig jeg ikke hadde fått plass til alt likevel, om jeg hadde husket alle klærne, men det kommer vel på neste tur).

Dagens mål var Litle Kalvøy i Ellingsøyfjorden. Ikke lange turen fra Nørvasundet, men aldeles passelig etter jobb og tidlig i sesongen. Muskelmassen er merbart redusert så fremdriften er sånn passelig. Jeg prøver å skjule meg bak motvind, men når Tone drar fra i en balje av en båt er det bare å innse det. Jeg har bare ikke padlemuskler igjen.

Tone har klinket til og handlet inn blåskjell. For en fantastisk ide- tenk om man kan plukke blåskjell underveis og tilberede? Litt grønnsaker, masse fløte- og vips for ett herremåltid. Tror jeg må ta med meg Tone på tur flere ganger! Det smakte i allefall aldeles fortreffelig. Servert i lag med en øl var det i grunn en helt OK måte å tilbringe en torsdag ettermiddag på i godt selskap. Men april er så ymse- så sol blei til vind blei til snø blei til sol og vindstille igjen. I akkurat passe tid til vi skulle  sulle oss hjem igjen.

Men så var det dette med vinn-vinn. Tone og jeg har fått pratet endel om padling, hva vi kan skrive om. Jeg har fått luftet skrotten på aldri så lenge, og det kunne i grunn vært starten på en fin padlesesong. Men nå blir det landligge og inaktivitet på ubestemt tid. Sittestillingen i Romanyen har trigget en menisk som allerede har fått seg en kakk (den kan du lese om her), og kneet er fremdeles hovent en uke etter. Jeg antar jeg må under kniven, så vi får se hvordan det går fremover. Men bortsett dra det, var det jo en fin tur da! Og forhåpentligvis ikke sesongens siste.....










18. april 2017

Bukta (Øksfjordbotn, Finnmark)

Broderen trenger assistanse når det gjelder hus, og befaring i Finnmark er såpass sjelden kost at et jobbrelatert blogginnlegg er på sin plass. Dessuten er det så som så med turlivet for tiden.

Finnmark er den landsdelen som blei hardest rammet under krigen. Mot slutten av krigen når Tyskerene begynte å trekke seg ut, etterlot de seg et Finnmark i ruiner- mesteparten av bygningsmassen og infrastrukturen blei brent og ødelagt, og etterlot seg  60-70.000 hjemløse finnmarkinger (Om brent jords taktikk i Finnmark kan du lese mer om her ). Kort fortalt fikk norske myndigheter det travelt med å gjenreise landsdelen etter krigen, og for å gjøre det mest mulig effektivt blei det etter en (arkitekt?)konkurranse utviklet en hustype tilpasset landsdelen, som egnet seg for ferdighusproduksjon. Resultatet: enkle funksjonelle hus på rundt 60 m2. Det tidligere mangfoldet i arkitekturen forsvant, og blei erstattet av en rekke nokså like hus over hele landsdelen. Mer om gjenreisningshus i Finnmark finner du her.

Huset i Bukta er et slikt gjenreisningshus. Satt opp -52. Sansynligvis fort og gale. Her har det ikke vært tilgang til utsøkt materiale eller tid til finesse. Alt er enkelt og grovt. Men det funker og har sin sjarm. Disse husene har gjerne blitt forsømt ettersom tiden har gått, men nå virker det som om interessen for dem og historien bak begynner å ta seg opp igjen. Og det er bra- for dette er en viktig del av norsk krigshistorie.

Så nå har jeg altså målt opp, dokumentert, tatt bilde av, drodlet, tenkt, diskutert i det vide og det brede med broderen, sånn at vi har fått lagt en slags plan. Og slikt krever enormt med energi. Helga blei rimlig intens, og turplanene utgikk relativt fort. Da er det jaggu meg bra at borderen har båt så man kan få sett seg litt om likevel. Det er ganske flott i området rundt Øksfjord og, ikke sant?



Typisk gjenreisningshus tv. Utsikt fra terassen mot Øksfjordbreen

Hurtigruta observert rett utforbi Øksfjord tv. Tverrfjord th.

Tilbakeblikk mot Øksfjord tv, og i retning Lopphavet th.

Broderen tv. Hurtigruta (trollfjord) th

Tverrfjord. Bare idyllen.



15. mars 2017

Lofoten

Det er mulig det er jeg som begynner å bli gammel, men det ER litt pes med blogging. Så jeg har lurt på å konvertere til kun Instagram. Legge ut et bilde i farta liksom. Men så synes jeg selv det er såååååå kjedelig å få en drøss bilder i feeden min fra en og samme tur, så hvor ellers enn på en blogg kan man gjøre det uten at det blir for kjedelig? Turen til Lofoten for å besøke Lene blei så full av flotte inntrykk av rå natur, at jeg ikke kunne la være å lage et blogginnlegg om det. Testet GoPro`en på ski for første gang gjorde jeg også- ikke noe selfiestang, men med litt over middels lange armer og et lite stativ funket det greitt likevel.

Skitrekk oppover fra Svolvær, noen høydemetre og en passelig overkommelig tur for en sliten sjel første dagen. Det er luksus å kunne ta seg en tusletur og samtidig oppleve alpine fjell så det holder. Og ettersom skiformen ikke er allverden må man variere. Så neste dag blei det fottur på Skrova. Mariann hadde tatt seg en tur fra Vesterålen for å joine oss på turen. Det er utrolig artig endelig å få hilse på et kjent fjes på ordentlig! Heldigvis hadde hun samme ambisjonsnivå på tur som oss- så med tida til hjelp blei det faktisk en topptur ut av det. Svimlende 281 moh og akkurat såvidt innafor det jeg makter nå om dagen. Henningsvær må man jo besøke når man først er på disse kanter, og kafebesøk på Lysstøperiet var en fin avslutning på dagen.

Tida går jo som kjent alt for fort- jo eldre men blir jo fortere går den. Så før jeg visste ordet av det var det på tide å reise hjem igjen. Men utrolig kjekt å kunne besøke Lofoten igjen- sånn ca 24 år siden sist gang.........

Mariann sin rapport kan du lese om her.



Tur til Nøkksætra







Topptur på Skrova





Takk for turen Lene!